Torskefiske i Norge har pågått siden steinalderen, og de første menneske som bosatte seg oppe i det høye nord. Fisken er lett å foredle, selv med enkle metoder, og det lave fettinnholdet gjør at torskefisk egner seg godt for tørking, enten på svabergene, som klippfisk, eller på stang, som vanlig tørrfisk. Feitere fisk har vanskeligere for å tørke uten at fettet harskner, og krever mer avanserte metoder for å gjøres varig. Spesielt i nordlige deler av landet, med spesielt fokus på Lofoten, bidrar også været til at tørkingen kan fo
regå under hygieniske forhold. Perioden for storfangst ligger på midten til slutten av vinteren, slik at fisken kunne bearbeides mend det fortsatt var lave ute-temperaturer, for så å frysetørkes på naturlig vis.
Fiskebein er noe som vanligvis ikke dukker opp under arkeologiske funn. Grunnen er at de vanligvis brytes ned ganske raskt. Det er likevel andre indikasjoner på at det ble fisket. De beste bevisene er fiskekroker av beinsplinter, så vel som at man ofte finner skjell fra muslinger og skalldyr i utgravinger, i kombinasjon med rester etter seler.
Går vil lenger frem i tid, finner vi at der også er blitt brukt fiskekroker av kobber og bronse. Dette gjerne i kombinasjon med et handels-nettverk som skal ha strukket seg fra det nordlige Afrika, og hele veien inn i Bottenviken, så vel som til det sørlige Norge.
Derfor ble også den norske torsken en ettertraktet handelsvare, som kunne brukes som valuta i Sør-Europa. Vi vet at det allerede i vikingtiden ble drevet med stor eksport av torsk. Senere overtas denne handelen av de mektige Hanseatene, som setter opp sine kontorer i Bergen, for å kunne kontrollere handelen med fisk som kom fra de nordlige kyststrøkene.